E.C. Dahls Bryggeri

1850 – 1882

Da Erich Christian Dahl inngikk avtale om å kjøpe det gamle Sukkerhuset på Kalvskinnet fra Staten 19/11 1850 for på sikt å omgjøre det til bryggeri, var Trondhjem allerede en by hvor ølbrygging hadde rike tradisjoner. Helt inntil 1777 manglet byen tilførsel av rent drikkevann, og med et stort antall kirkegårder i det som i dag er sentrumshalvøya, sier det seg selv at vannkvaliteten neppe var spesielt helsebringende. Øl, produsert blant annet av kokt vann, var derimot regnet for trygt å drikke av alle. Det første industrielle bryggeriet dukket opp i 1839 da Flensburgeren Christian Schreiner grunnla sitt bryggeri ved Lilletorvet, men før det var det flere som drev med brygging i noe mindre skala. Ett av bryggeriene vi har en viss kjennskap til var M. Moslings bryggeri som var i drift på 1830-tallet, et annet lå i Fjordgata og ble drevet av en herre ved navn Peder Olsen Dahl som i 1852 solgte dette til Johan Peter Bye. Andre aktører var gjerne bakere og deres koner, og noen av disse kvinnene hadde på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet kongelige privilegier til å handle med skipene som lå ute på reden. Deres skips-øl, som alt annet øl på den tiden, var tradisjonell overgjæret øl, siden ingen hadde tilgang til - og kunnskap om - gjæra som skulle revolusjonere ølbryggingen; lagergjær.

Den offisielle overtagelsen av Sukkerhuset fant sted 20/3 1851, men det manglet mye før man kunne starte med ølbrygging i lokalene. I de drøye fire årene som fulgte ble derfor anlegget leid ut til Raffinadør Heinrich Bauck som fortsatte med sukker-raffinering, mens anleggets brenneribygning ble omgjort til malteri som ble drevet for E. C. Dahls regning.

Det viktigste for E. C. Dahl var å finne noen som kunne bekle stillingen som bryggerimester, og etter lang tids leting ble han hjulpet av sin egen svoger som bodde i Eidsberg. Rundt omkring på bygdene i Østfold gikk en snekker og tilbød sine tjenester, en mann rittmester Grundt (som var gift med Dahls eldste søster, Martha Møller) anbefalte sterkt fordi han var lærenem, dyktig og til å stole på. Hans navn var Christopher Olsen, og 29/2 1856 inngikk han kontrakt om å bli utdannet til ølbrygger på Dahls bekostning. Olsen ble sendt i lære hos bryggerimester Schmidt ved Chr. Schous bryggeri i Kristiania, og han var også en tur til Hamburg før han kom til Trondhjem høsten 1856. Her ledet han ombyggingen av resten av Sukkerhuset i tillegg til at han sto før brygging da anlegget sto ferdig. Enkelte kilder mener at bryggerimester Olsen også fikk hjelp av omreisende bayerske ølbryggere som befant seg i Trondhjem samme høst han kom tilbake fra sin læretid. 15. mai 1857 var de første ølene klare til salg hos to av byens kjøpmenn samtidig som man på bryggeriet kunne kjøpe ”simplere øl” i anker og på tønner. Hvilken type øl det var snakk om, er ikke nærmere beskrevet, men det er rimelig å anta at det kunne være snakk om sødtøl og/eller pot-øl. Noe senere, 25. juni, ble Dahls første bayerske øl sendt ut til en stadig økende portefølje av salgssteder over hele byen. Imidlertid ser ut til å ha vært en del kvalitetsproblemer i oppstartfasen som nødvendiggjorde annonser i Trondhjems Adresseavis for å bli kvitt øl av mindre god kvalitet til reduserte priser. I september sto bryggeriets eget ølutsalg ferdig, og noe senere var en egen ølhall på plass.

Det var ikke bare kvalitetsmessige problemer Dahl måtte håndtere i oppstartfasen. Byen ble i perioden 1856-57 hardt rammet av en stor, internasjonal økonomisk lavkonjunktur som lokalt ble kalt «Hamburgerkrisen», siden de aller fleste handelshus i byen hadde nære forbindelser til Hamburg. Bjarte Solheim skriver i sin hovedfagsoppgave i historie («Mit Øl gjør overalt Lykke, utgitt 1998) at kredittilgangen fra Tyskland ble innskrenket, og siden det manglet risikovilje (og muligens evne) blant Trondhjems få kredittinstitusjoner, måtte Dahl låne totalt 12000 speciedaler av en privat utlåner i byen. Uten dette lånet hadde neppe bryggeriet overlevd, og Dahls forhold til andre handelshus i byen, spesielt handelsadelen i Søgaden (dagens Kjøpmannsgata) som fra før visstnok skulle være noe avmålt, kjølnet ytterligere. I februar 1858 fikk han ordnet med kreditter i London, som gjorde at bryggeriet klarte å ri stormen av.

Takket være kredittene ble det i løpet av de neste årene gjort stadige utvidelser av bryggeriet, og produktene fant veien langt utover Trondhjems nærmeste områder. I 1858 innførte Stortinget produksjonsavgift på malt som bl. a. betød at en lang rekke små bryggerier ble nedlagt fordi de ikke produserte nok malt til å komme over minimumskriteriene loven fordret. I tillegg fikk byen vesentlig bedre forbindelser sjøveien både sør- og nordover, og Dahls øl kunne kjøpes fra Bergen i sør til langt nord i Finnmark. Bryggerimester Olsen måtte også ha fått bukt med problemene i oppstartfasen, «da Bryggeriets Produkter viste seg at være af fortrinlig Godhet og overalt vandt Bifald», i følge Kristian Koren.

På grunn av E. C. Dahls forsiktige måte å drive forretning på tapte bedriften knapt nok en speciedaler, og etter et drøyt tiår ville grunnleggeren trekke seg tilbake og selge bryggeriet sitt til en lokal handelsmann i Strandgaten (dagens Olav Tryggvasons gt.), Edvard Bratt, for 480 000 kroner. Dette var i følge Solheims hovedoppgave ingen sum Trondhjemske handelsmenn ønsket å betale, og Dahl beilet derfor etter andre interesserte i norske aviser utover vinteren 1868. Det ga heller ingen resultater, og til slutt gikk han til det skritt ved hjelp av en av sine forbindelse i Hamburg å avertere i tyske aviser sommeren 1870. Det hjalp heller ikke, og Dahl ble sittende som eier. Omtrent samtidig som han annonserte bryggeriet både nasjonalt og internasjonalt opplevde bryggeriet enda bedre tider, noe som i stor grad skyldtes en tiltagende eksport av øl. Det er grunn til å anta at mesteparten av ølet Dahl eksporterte var Pale Ale, noe bryggeriet hadde startet med da E. C. Dahls protesjé William Haurowitz kom til bryggeriet som underbrygger etter læretid bl. a. hos Barclay Perkins i London. Denne eksporten foregikk dels med dampskip via Hamburg, men også direkte til Brasil med klippfisk-skip, med det resultat at bryggeriet hadde faste utsalgssteder i Rio de Janeiro. Det skal også ha vært eksportert Dahls øl i små kvanta til Japan og Peru. Imidlertid ser det ut til eksporten stoppet opp etter 1876. Dette sammenfalt med generelle økonomiske nedgangstider både i Norge og verden for øvrig, samt innbitt konkurranse fra Christiania-bryggeriene, og bryggeriets totale omsetning sank noe. Likevel ser det ut til at bedriften klarte seg tålelig bra (Dahls personlige formue økte betraktelig i disse årene), og i 1882 produserte bryggeriet en rekke øltyper: Bayerøl, Sødtøl, Potøl, Porter, Bockøl, Erlangerøl og Pilsenerøl, samt Sundhedsøl av maltekstrakt. Noe av det siste E. C. Dahl rakk å gjøre før han døde i 1882 var å kjøpe konkursboet J. P. Byes bryggeri i Fjordgaten for bl. a. å kunne ta i bruk kjellerne der til øllager.

​

1882 – 1889

22. oktober 1882 døde Erich Christian Dahl brått og uventet av hjerteslag, selv om han hadde vært ved skrantende helse de siste årene av sitt liv. Han etterlot seg et testamente datert 30/1 1878 der han tilgodeså blant andre bryggeriets ansatte og andre private personer med store pengegaver. Hele hans øvrige formue skulle brukes ”til en Stiftelse for hjælpeløse, nyfødte Børn eller et Barnehjem eller maaske rettere til en Fødselsstiftelse for fattige Barselskvinder, maaske alle tre Ting i Forening; denne Stiftelse skal have mit Navn. ” Formuens største verdi lå naturlig nok i bryggeriet, og i testamentet anslo han selv denne delen til å være verd minst 800 000 kroner. Dette tilsvarer godt og vel 50 millioner kroner i dag (2018). Videre står det at dersom William Haurowitz, ”som jo nu ogsaa saavidt er den første i min Forretning ”, ønsker å overta bedriften med tilhørende lager skal han gjøre det ved å betale de ” pr. Conto beregnede Værdier, …, ligesom Varebeholdningerne efter passende Værdier ”. Bostyret besluttet å gi Haurowitz et tilbud om å kjøpe bryggeriet med inventar og varebeholdning for bortimot 1,2 mill. kr., noe han fant helt urimelig.

Det ble gjort flere forsøk på å selge bryggeriet i årene som fulgte, men selv ikke annonsering i inn- og utenlandske aviser hvor prisen ble senket med 15 – 20 % hjalp. Haurowitz fortsatte sitt daglige virke som teknisk leder, men i 1887 hadde han fått nok og dro til København, hvor han etter hvert ble direktør for De forenede Bryggerier. I de siste dagene av mai 1889 fikk man endelig et bud som bostyret kunne akseptere. Dette kom fra overrettssakfører Sverre Klingenberg pr. kommisjon for konsul Olaus Krabbe Lysholm, og anslås til å ha vært på et sted mellom 750 og 900 000 kr. Med seg på kjøpet hadde Lysholm konsul R. Kjeldsberg, konsul Jacob Finne samt før nevnte Klingenberg, men de tre sistnevnte hadde mindre aksjeposter i bedriften.

I mellomtiden hadde bryggerimester Chr. Olsen sørget for at bryggeriet hvert år hadde gått med overskudd. Problemer oppsto riktignok fra tid til annen, blant annet hadde man store kvalitetsproblemer med ølet i en periode etter Dahls død. Dette medførte at ledelsen i 1884 satte seg i forbindelse med Alfred Jørgensens laboratorium i København, som fant ut at problemet skrev seg fra villgjær som ødela ølet. I august året etter ble rendyrket gjær fra Jørgensens laboratorium tatt i bruk, visstnok for første gang i Norge. Enda i dag, nesten 135 år senere, kan dette samarbeidet fortsatt merkes i en del av våre produkter, noe vi senere kommer tilbake til.

​

1889 – 1919

Problemene med å selge bryggeriet, som gjorde få midler tilgjengelige til oppgraderinger i tråd med de nye teknologiske og vitenskapelige fremskritt som nærmest revolusjonerte bryggeribransjen, betød at det ble nødvendig med store ombyggings- og utbyggingsprosjekter for å få bryggeriet i stand til å være med i den nye tiden. Etter at det meste av anlegget var opprustet, gikk bryggerimester Chr. Olsen av med pensjon i 1894 etter 38 års tjenestetid på bryggeriet. Olsen var en brygger av den gamle sorten, som stort sett brygget på bakgrunn av empiriske erfaringer, og hadde naturlig nok problemer med å følge med i den rivende tekniske og vitenskapelige utviklingen, men til å hjelpe seg med å følge med på dette hadde han god hjelp fra ”yngre folk med moderne utdannelse”. En av disse var Johannes Tønseth som hadde vært underbrygger under Olsen siden 1884. Tønseth døde etter bare et par år som bryggerimester, 36 år gammel, og ble etterfulgt av Christian Fredrik Bentzen, som ble på sin post i de neste 31 år.

Distribusjon av produktene endret betraktelig karakter i årene rundt 1900. Jernbanen hadde blitt et viktig transportmiddel, og skipstrafikken over Trondheim havn var også livlig. For å få varene ut til disse, og ikke minst til kunder i byområdene, var hestetransport eneste mulighet, og hestene ved E. C. Dahls fikk så godt stell at bryggeriet i 1895 ble tildelt Foreningen til Dyrenes Beskyttelse sin sølvmedalje for behandlingen av hestene. Etter hvert gjorde automobilen sin inntog, og 18. mai 1912 fikk bryggeriet registrert sin første varebil; en Dion Bouton som var i bruk i de neste 25 år. Nye produkter kom også i handelen i perioden frem til 1910; vørterøl dukket opp i 1907, og tre år etter ble mineralvannsfabrikken opprettet. Disse produktene skulle vise seg å bli av stor betydning i årene som fulgte.

E. C. Dahl var på ingen måte enerådende på markedet i Trondheim. I 1877 ble Trondhjems Bryggeri startet på restene etter Schreiners bryggeri, og i 1899 ble en rekke av byens forretningsmenn og øvrighetspersoner enige om å starte et bryggeri ved Ladehammeren. To år senere, i februar 1901, kom de første produktene fra Aktiebryggeriet i handelen, og frem til 1917 hadde byen tre store bryggerier i virksomhet. Alle bryggeriene skulle gå en tung tid i møte, spesielt under siste del av første verdenskrig, men fikk også en del utfordringer da staten i 1913 innførte beskatning av det ferdige produktet, og ikke av råvarene som tidligere.

Det ble opprettet tre skatteklasser, og det er denne grunnstammen av klasser vi fortsatt har med å gjøre i avgiftsberegningen av øl den dag i dag.

Da krigen brøt ut året etter, ble etter hvert alle sektorer som var avhengige av utenlandske råvarer hardt rammet. E. C. Dahls bryggeri hadde ved krigens start store råvarelagre av malt og humle, men det ble etter hvert nærmest umulig å etterfylle disse lagrene. Driften gikk likevel nogenlunde som normalt frem til utgangen av 1916, selv om de norske bryggeriene på bakgrunn av råvareproblematikken og press fra myndighetene frivillig hadde gått med på å innstille brygging av bokkøl. I 1917 kom det så et forbud mot brygging av øl i skatteklasse 2 og 3, og dermed forsvant ikke bare bokkølet man frivillig hadde innstilt brygging av, men også pilsner og bayerøl. Dyrtiden gjorde at man måtte ta til takke med de alkoholsvake øltypene landsøl og bjor, som bryggeriforeningens ledelse etter kraftig kamp mot myndighetene (bl. a. ved å legge ned driften mellom 13. og 20. august 1917, og dermed ramme de særdeles viktige leveransene av naturis til melkebutikkene) fikk gjennomslag for å fremstille for i det hele tatt å kunne holde liv i næringen. Siden det ikke var annet øl å få tak i, ble det en livlig omsetning av produktene, og i tillegg gikk produksjonen av mineralvann og vørterøl for fullt. Dette medførte at bryggeriet leverte meget gode økonomiske resultater gjennom krigen, men ikke alle i samme bransje hadde klart seg like bra; i 1918 ble Trondhjems Bryggeri solgt til Aktiebryggeriet etter lange forhandlinger.

​

1920 – 1945

Årene etter første verdenskrig skulle vise seg å bli vanskelige. Selv om restriksjonene for ølbrygging ble opphevet i 1920 (skatteklasse 2 med øl opp til 4,75 % ble lovlig igjen i 1919), førte den generelle uroen i arbeidslivet med seg store utfordringer for alle bransjer i næringslivet, med sviktende omsetning og inntjening som resultat. I 1922 ble arbeidernes lønninger redusert i tråd med tariffene, noe som senere utløste streik og deretter en fem måneder lang nasjonal arbeidsgiver-lockout i første del av 1924. Senere skulle også bankene gjennomgå en krise, og for E. C. Dahls bryggeri ble året 1928 minneverdig fordi man for første gang i sin historie opplevde underskudd på driften.

Starten på 30-tallet ble like vanskelig med nye streiker, lockouter og blokader, men fra 1935 og frem til andre verdenskrig var man igjen i stand til å levere gode driftsresultater. Man var riktignok fullt klar over at en ny krig var på trappene, og Bryggeriforeningen utarbeidet derfor en plan i april 1939 som skulle vise seg å være genial. Deres sterke anbefaling om å sørge for å ha et minstelager av absolutt alle driftsmidler, ikke bare humle og malt, men også materiell og råstoff til drift og vedlikehold, gjorde at de aller fleste bryggeriene var godt rustet til å møte den kommende krigen. Takket være denne planen kunne man produsere alle øltyper frem til 1. juli 1941, men etter denne dato og frem til 1946 ble bare landsøl og vørterøl tilgjengelig for nordmenn. Man produserte riktignok fortsatt sterkere ølsorter, men disse produktene gikk til okkupasjonsmakten og deres tropper.

1941 ble for øvrig et markant år for bryggeriets produkter. Samarbeidet som ble inngått nesten 60 år tidligere med Alfred Jørgensens gjærfabrikk i København resulterte da i at man mottok en helt ny gjærstamme for bruk i ølproduksjonen. Denne stammen benyttes enda i dag i samtlige av bryggeriets undergjærede øltyper.

Etter hvert som tyskerne tok over styringen av landet, ble det også gjort sterke fremstøt for å nazifisere næringslivet, og 13. oktober 1942 ble bryggeriets direksjonsformann, Francis Kjeldsberg fjernet fra stillingen og erstattet med en NS-mann. (Jens Habel Jenssen?) Dette var det eneste inngrep som ble gjort overfor bryggeriets ledelse frem til høsten 1944 da adm. dir. O. K. Lysholm måtte flykte til Sverige, og 10. januar 1945 ble hele styret avsatt av myndighetene.

(Følgende kunngjøring kunne leses i Adresseavisen vinteren 1945: ”A/S E. C. Dahls Bryggeri anmelder at styret no består av Kaare Lie, Egil Rian, L. O. Klingenberg. Reidar Fjellanger og adm. direktør Birger Marcussen.”)

Det nye styret rakk heldigvis ikke å gjøre noe som skadet driften av bryggeriet i løpet av de knappe fem månedene det satt ved roret.     

​

1945 – 1956

Da krigen endelig var over var bryggeriet i en sørgelig forfatning. En rekke forbedringer og renovasjonsplaner som var tenkt gjennomført i første del av 40-årene hadde måttet utsettes. Selve bryggverket skulle etter planen ha vært utskiftet i 1940, og den første leveransen sjøveien av utstyr fra Weigelwerke i daværende Neisse i Tyskland gikk det bra med. Det neste skipet som hadde med to tredjedeler av de vitale delene forliste på vei til Trondheim, og da krigen var over eksisterte ikke fabrikken lenger. I tillegg var Neisse i Tyskland nå blitt Nysa i det sovjetkontrollerte Polen, men heldigvis fikk bryggeriet hjelp fra Skodafabrikken i Tsjekkoslovakia til å ferdigstille et nytt bryggverk i 1950 dels basert på delene man hadde på lager, og dels på basis av delene fra forliste lasten. “Lokket” over baren på Dahls-loftet (i tredje etasje i tårnbygningen i bryggeriet) er fra denne lasten. Flere forbedringer og tekniske endringer fulgte utover på 50-tallet under oppsyn av bryggeriets kvalitets- og tekniske utviklingssjef Sverre Matheson.

Råstoffsituasjonen var naturlig nok også vanskelig, men etter hvert ble det mulig å få tak i det meste man trengte for å produsere øl nesten som før. Utpå nyåret 1946 dukket pilsner- og bayerøl opp igjen, mens øl i skatteklasse 3 kom i handelen først senhøsten 1947. Landet skulle jo gjenoppbygges etter fem lange års okkupasjon, og da måtte man jo sørge for at tiden ikke gikk med til uvettig inntak av alkohol med de potensielle skadevirkninger dette inntaket kunne medføre. I tillegg var landets bryggerier underlagt forsyningsdepartementet som styrte tilgangen bygg, der begrensede mengder ble innvilget solgt til malting.

Bryggeriets distribusjon ble også endret etter krigen. Utkjøring av varer, som hadde foregått med en blanding av naturlige og mekaniske hestekrefter, ble fra 1948 gjort utelukkende med biler, og de staselige bryggerihestene som i mange år hadde vært E. C. Dahls stolthet gikk over i historien.

I takt med at råstofftilgangen bedret seg ble det også klart at man måtte utvide bryggeriet for å kunne tilfredsstille den etter hvert stigende etterspørselen, og der det var mulig ble det lagt planer for nye bygninger på Kalvskinnet. Ekspansjonstanken fikk nok også ekstra næring i og med at konkurrenten i Østbyen både planla og gjennomførte store utbedringer og utbyggingsarbeider i første del av femtiårene.

1954 ble for øvrig et nytt merkeår for E. C. Dahls bryggeri. Bryggeriet ble valgt til å lisensprodusere Coca Cola for Trøndelagsregionen, noe som medførte en voldsom vekst i omsetningen utover i femti- og sekstiårene etter at drikken ble lansert i januar 1955.

​

1956 – 1966

De neste ti årene i bryggeriets historie er preget av store investeringer og fusjonstankene som etter hvert skulle bli en realitet. Først måtte man selvfølgelig feire bryggeriets 100-årsjubileum i 1956, og det ble behørig markert med festmiddag i Palmehaven for ansatte med følge, samt utgivelsen av en jubileumsbok redigert av stadsantikvar Olaus Schmidt. Året etter dukket et kjent øl opp igjen etter et langt fravær; juleølet. Selv om bryggeriet var utrustet med datidens mest moderne maskiner og utstyr, var det fortsatt et problem med plass på Kalvskinnet. Man begynte også å innse at en eventuell sammenslåing av byens to bryggerier ville være veien å gå for å hevde seg i konkurransen med andre bryggerier i Norge. Riktignok var landet inndelt i soner hvor bryggeriene hadde mer eller mindre enerett på salg av sine produkter, men det var stor usikkerhet om hvor lenge dette ville fortsette. I tillegg var omsetningen både av øl og mineralvann etter hvert kommet opp i så stor skala at en massiv utvidelse av kapasiteten var nødvendig.

Da bryggeriets direktør O. K. Lysholm døde høsten 1959 ble det å blåse liv i fusjonsplanene som hadde ligget brakk siden mellomkrigsårene, noe av det første arvtageren Jørgen B. Lysholm tok fatt på. De to bryggeriene var omtrent like store målt i produksjonskapasitet, men Aktiebryggeriets plassering i Østbyen var langt mer gunstig i forhold til den noe innestengte tilværelsen vest i bykjernen. Tidlig i januar 1966 ble styrene i begge bryggerier enige om å slå seg sammen, og et teknisk utvalg begynte straks planleggingen av hvordan man skulle løse utfordringer i produksjonen, og ikke minst finne ut om man skulle bygge et helt nytt bryggeri fra grunnen av. Man forkastet fort tanken om fullstendig nybygging, men ved hjelp av et, som det het, fruktbart samarbeid med Trondheim kommune ble store områder rundt Aktiebryggeriet sanert og stilt til disposisjon for det nye selskapet som fikk navnet Aktiebryggeriet – E. C. Dahl. Den formelle sammenslutningen foregikk i juli 1966, og det var da avklart at man i Sverres gate skulle stå for produksjon av pilsner- og vørterøl, mens man i Strandveien skulle ta hånd om de andre ølvariantene man brygget på den tiden. Reaksjonene fra publikum var stort sett få og likegyldige, men enkelte ihuga entusiaster erklærte høyt og hellig at de ikke skulle drikke en dråpe skvip fra Dahls om de så var døden nær av tørst. Det er ikke kjent hvor lenge de mest fanatiske Aktiebryggeri-tilhengerne klarte å holde ut.

Et lite skjær i sjøen dukket opp da både Pepsi og Coca Cola ga bryggeriet beskjed om å bestemme seg for hvilket av produktene som skulle lisensproduseres; det kom ikke på tale at et og samme bryggeri skulle lage begge varianter. Enden på visa ble at lisensproduksjonen av Pepsi Cola ble overført til en relativt liten aktør i bransjen, Trondheim Mineralvannfabrikk (Tromi) allerede i august 1966.

1967 – 1984

En lang rekke problemstillinger måtte utredes, og man tok straks fatt på å samle trådene. Det ble vedtatt at det ikke skulle skje investeringer ut over det som var strengt nødvendig på Kalvskinnet, og i 1968 forelå en endelig generalplan hvor man gikk inn for en gradvis utbygging i Strandveien slik at man skulle ende opp med et moderne anlegg med en produksjonskapasitet på total 1,2 mill. hektoliter, hvorav to tredjedeler øl. Innen 1985 skulle man også trinnvis ha flyttet all virksomhet fra Kalvskinnet til Østbyen.

Etter at det i 1970 ble bestemt å endre bryggeriets navn til E. C. Dahls Bryggeri A/S, lå alt til rette for at planene om utvidelser skulle gå greit. Fusjonen fikk ingen konsekvenser for ansettelsesforhold i de to bryggeriene, men naturlig nok måtte en del av arbeidsstyrken endre arbeidssted. Den største forflytningen skjedde i februar 1974 da tapperiet på Kalvskinnet ble nedlagt, og 130 personer møtte opp på sin nye arbeidsplass i Strandveien for å ta i bruk det nye tappeanlegget som sto klart. To år senere sto ytterligere en tappekolonne klar til bruk, en kolonne som på den tiden var en av Europas største og mest avanserte. Tekniske forbedringer og ikke minst store lagerutvidelser fulgte så i to etapper på slutten av 70- og begynnelsen av 80-årene, og 23. mai 1984 rykket bryggeriet inn en helsides annonse i Adresseavisen som forkynte at ølbryggingen på Kalvskinnet var blitt historie. Fjorten dager senere var flytteprosessen over, og ca. 300 ansatte var nå samlet i Østbyen.

Et annet ledd i ekspansjonen var at man i 1971 begynte å kjøpe andeler i Bodø Aktiebryggeri for å styrke posisjonen nordpå, noe som medførte at E. C. Dahls i 1976 satt med ca. 90 % av aksjene i bedriften som skiftet navn til Nordlandsbryggeriet A/S to år senere. Store summer ble brukt for å få datter-bryggeriet i Bodø til å komme opp på samme høye industrialiserte nivå som moderbedriften i Trondheim, samtidig som at man på denne måten demmet opp for konkurranse fra bl. a. hovedstadsbryggeriene og ikke minst Mack i Tromsø. Strategien så ut til å bli meget vellykket, og begge bryggerier la frem gode resultater i årene som fulgte.

Ellers ble 70-årene sterkt preget av en langt større sosialpolitisk interesse for alkohol i sin alminnelighet. Det startet allerede i 1972 da et statlig utnevnt utvalg overleverte en innstilling om å endre lovgivningen med det resultat at øl i skatteklasse II ikke skulle inneholde mer enn 3,5 % alkohol, og i tillegg forby produksjon og salg av øl i skatteklasse III (øl opp til 7 %). Innstillingen ble lagt på is, men ble trukket frem igjen syv år senere da et statssekretærutvalg kom på banen med en revidert innstilling som igjen ville medføre at alt øl over 3,5 % sto i fare for å bli forbudt: ”da denne øltypen først og fremst brukes for å oppnå beruselse”. Dette skapte umiddelbart stor uro blant Norges ølelskende publikum, og det tok ikke mer enn tre måneder før den spontane Folkeaksjonen for Pilsen hadde vervet over 100 000 medlemmer. Knappe fire måneder senere hadde aksjonen doblet medlemstallet, og forslaget om å vanne ut ølet ble klokelig trukket tilbake.

1. april 1975 ble reklameforbudet for alkohol og tobakk innført, og det fikk naturlig nok stor innvirkning på bryggerienes direkte muligheter til å drive salgsfremmende tiltak. Skjerpede forskrifter ble innført i årene som fulgte, men det var likevel muligheter for næringen å formidle nyheter gjennom til dels gode venner i avisene, og en del av de lokale avisoppslagene i årene fremover bar nok tydeligere preg av reklame enn objektive nyheter.

Direkte avgiftsøkninger på alkohol og tobakk var man etter hvert godt vant med, men i 1974 dukket det opp en variant som til å begynne med ikke ble tillagt all verdens betydning. Senere skulle denne nye emballasjeavgiften på ølbokser vise seg å bli særdeles omdiskutert og gi store ringvirkninger først på 90-tallet og ikke minst etter årtusenskiftet. Selv om tapping på boks hadde foregått ved E. C. Dahls siden tidlig 70-tall, var omfanget av denne tappingen og betydningen av avgiften så liten at det ikke påvirket bedriftens resultat i nevneverdig grad.

Trenden fra sekstitallet med de lysere og lettere ølsortenes fremmarsj på bekostning av de mer ”gammeldagse” typene som bokk- og bayerøl fortsatte for fullt. Sommeren 1976 startet lisensproduksjon av Grøn Tuborg, noe som raskt ble en suksess, og på tampen av syttitallet sto pilsnerøl alene for ca. 70 % av bryggeriets totale ølsalg. Etter hvert ble både bokkølet og bayeren faset ut av bryggeriets portefølje på grunn av betydelig lavere salg til stor sorg blant pasjonerte tilhengere, og man sto til slutt igjen med juleølet som den eneste representanten for mørkere øl.

Bryggeriet opplevde likevel en usedvanlig stor opptur midt oppi flyttesjau, avgiftsøkninger og reklameforbud da man helt på tampen av bryggverket i Sverres gates levetid ville lage et ”dameøl” som etter planen bare skulle selges sommeren 1983. Etter velpubliserte antydninger om at noe var i gjære i Sukkerhuset ble Lysholmer Spesial lansert midt i april, og responsen fra publikum ble enorm. For første gang i Norge ble gjennomsiktige flasker benyttet til emballasje, og den innbydende gylne farven sammen med gullpapir rundt korka og en praktfull etikett bidro nok sterkt til at ølet ble revet bort i butikkene. Når så selve smaken av ølet også var til publikums behag, var den største enkeltsuksess i moderne norsk bryggerihistorie et faktum. Så populær ble Lysholmeren at den to år senere sto for nærmere 20 % av bryggeriets totale ølproduksjon.

Tidlig på åtti-tallet begynte man også å få føling med det som skulle skape stor uro i flere store industribedrifter utover i decenniet. Liberaliseringen av pengemarkedet betød at det blant annet ble langt enklere for folk flest å kjøpe aksjer, og dette skulle etter hvert vise seg ha stor innvirkning for bryggeriet. Det hele startet med at frisk privat kapital ble tilført bedriften i forbindelse med en kapitalutvidelse høsten 1982, og skulle kulminere med en særdeles uoversiktlig eierstruktur i en periode mot slutten av tiåret. Det skapte en viss uro at investeringsselskapet Platou Investments gjennom oppkjøp av private - og i stor grad trønderske - aksjer, satt med nær 20 % av aksjene i bryggeriet da skulle avholde sin generalforsamling i april 1984. Generalforsamlingen forløp riktig nok uten stor dramatikk, men det var tydelig at man etter hvert ville få en helt annen hverdag å forholde seg til. Omtrent samtidig som bryggeriet og dets ansatte var opptatt med flytting og tilpasninger knyttet til denne, ble leserne av Adresseavisen presentert for en kort, innsiktsfull og tankevekkende kronikk skrevet av avisens næringslivsmedarbeider Magnar Gjertsen. Her ble det antydet sterkt at flere av Trondheims børsnoterte bedrifter måtte regne med å bli forsøkt kjøpt opp, enten av konkurrerende bedrifter eller investeringsselskaper. Disse eventuelle oppkjøpene trengte på ingen måte å være basert på edle hensikter, hevdet han, og det skulle raskt vise seg at Gjertsen fikk rett i en del av sine dystre spådommer om at trønderske hjørnesteinsbedrifter ville kunne komme på ”fremmede” hender.

​

1985 – 1995

De neste ti årene i bryggeriets historie skulle på mange måter dreie seg om to ting: sterk vekst på stort sett alle områder, og stor uro om eierskap.

Platou Investments hadde etter hvert sikret seg 25 % av aksjene i E. C. Dahls bryggeri, og var i tillegg største aksjeeiere i både Tous bryggeri i Stavanger og Hansa i Bergen. Tanken bak disse oppkjøpene var i følge Platou å få til et samarbeide mellom de tre kystbryggeriene, men lokal motstand i alle tre byer satte en effektiv stopper for disse planene. I Trondheim fikk denne motstanden utslag i at det i begynnelsen av februar 1986 ble det kjent at en planlagt fusjon mellom sjokoladegiganten Nidar Bergene og E. C. Dahls bryggeri var på gang. Den endelige fusjonen fant sted en måneds tid senere, og man anså at man med dette ville kunne være en solid sammenslutning som skulle kunne stå i mot fremtidige oppkjøpsraid. Platou svarte med å selge sine aksjer til matvarekonsernet Nora Industrier A/S, og resten av året var det stor usikkerhet om hvem som etter hvert ville bli eiere av bryggeriet. I en periode mot jul 1986 så det faktisk ut til at en sammenslåing av E. C. Dahls og Hansa kunne bli en realitet, med Bergensbryggeriet som den ledende part. Det tok imidlertid ikke mer enn et par måneder inn i 1987 før Nidar-konsernet i sin helhet - etter en voldsom dragkamp om aksjene - ble kjøpt av Nora, og dermed ble bryggeriet en del av et selskap som fra før eide bl. a. de tre store bryggeriene i hovedstaden, med Ringnes som det største av de tre. Spekulasjoner om at dette ville medføre nedleggelse av bryggeriet i Trondheim florerte, men Nora gikk tidlig ut og forsikret at det ikke var et tema. Likevel var det sårt for mange at et av Trøndelags flaggskip i næringslivet nå var eid av et Oslo-basert selskap. Enda sårere skulle det bli da Nora noe senere på året skilte ut drikkevaredivisjonen i selskapet under navnet Ringnes, og Trondheims bryggeristolthet ble hetende Ringnes E. C. Dahls Bryggeri A/S. Fire år senere var det igjen klart for en ny fusjon da Nora fusjonerte med Orkla, og enda fire år senere – i 1995 – slo Orkla og Volvo-eide Procordia seg sammen, og kjøpte blant annet opp og fusjonere inn det svenske bryggerikonsernet Pripps i Ringnes.

Hva var så bakgrunnen for disse mange aggressive oppkjøpene og fusjonene? En av grunnene var at norsk næringsliv fikk vesentlig lettere armslag på 80-tallet, og mye av den stivbente planøkonomiske strukturen som hadde rådet siden freden i 1945 (og for de norske bryggerienes vedkommende siden tidlig i århundret) sto for fall. Friere konkurranse på de fleste områder betød blant annet at også kartell-virksomheten som bryggeriene hadde blitt enige om tidlig på 1900-tallet også var truet, og ble fjernet helt mot slutten av jappe-tiåret. Kort fortalt besto denne enigheten i at bryggeriene bare kunne selge sine produkter fritt i sine egne nærområder. Det var derfor ansett som tvingende nødvendig å posisjonere seg for å demme opp for andre bryggerier, norske så vel som potensielle utenlandske. I tillegg gjennomgikk også dagligvarehandelen store endringer på åtti-tallet, det er vel her nok å nevne Rema 1000 og Rimis fremvekst. Felles for bransjen var ønsket om å ha færre grossistledd å forholde seg til, og ved å slå sammen bryggerivirksomheter kunne man gjøre livet lettere for mange.

Uoversiktlige eierforhold til tross, tiåret fra 1985 til 1995 ble svært så godt for kjernevirksomheten på bryggeriet; produksjon og salg av øl og mineralvann. Suksessen med Lysholmer Spesial så ikke ut til å ta noen ende, og bidro sterkt til at man i 1994 kunne lese at E. C. Dahls leverte det beste driftsresultatet i hele Ringnes-konsernet. For å holde tritt med etterspørselen ble det naturlig nok nødvendig med styrking av arbeidsstokken, og bryggeriet hadde på sitt meste ca. 600 personer i arbeid i 1994.

Likevel ble noe borte på veien. Dessverre måtte man vinke farvel til den kjære Bayeren på slutten av åtti-tallet på grunn av sviktende salgstall, og da vi fikk lovendringen som betød at alt øl over 4,7 % skulle selges på Vinmonopolet fra og med 1. mars 1993, forsvant også etter hvert eksportølet (som nå i kjølvannet av Lysholmer-suksessen hadde endret oppskrift og navn til Lysholmer Gold) og bokkølet fra den lokale porteføljen. Heldigvis ble det besluttet å holde liv i juleølet som man i noen år hadde produsert i flere variabler; et par for dagligvaresalg og en for salg på Vinmonopolet. Av og til dukket det også opp nye ølvarianter under typebetegnelsen ”lyst og lettdrikkelig; tilpasset den lyse årstid”, og høydepunktet (eller bunn-nivået, om man vil) ble antagelig nådd på forsommeren 1995 da bryggerimester Terje Øvre kunne fortelle om lanseringen av Norges første is-øl: Lysholmer Ice. Siden dette skjedde samtidig som Orkla og svenske Procordia fusjonerte var det derfor naturlig at man også ønsket å gjøre et fremstøt i det svenske markedet, dessverre med betinget suksess.

Som man ser fikk ingen av de tidlige fusjonene noen direkte negativ betydning for bryggeriet på Lademoen, men den norsk-svenske Nora/Procordia-fusjonen skulle skape stor bekymring. Allerede på slutten av 1995 kom det sterke signaler om at en større endring på linje med den man hadde fått i Sverige vedrørende produksjon og distribusjon av Coca–Cola var på trappene. I Sverige hadde Coca-Cola sagt opp avtalen med Pripps med virkning fra 31/12 1995, og selv om Ringnes hadde en avtale som ikke gikk ut før 1999, lå det en klausul i avtalen som gjorde det mulig for Coca-Cola å reforhandle denne. Et tap av ca. 200 arbeidsplasser innen kort tid kunne fort bli en reell mulighet, og tilsvarende uro for potensielle nedbemanningsprosesser skulle prege mye av de neste 20 år i bryggeriets historie. 

​

1996 –

Resultatet av forhandlingene med Coca-Cola ble, som ventet, ikke annet enn at man fikk en konkret frist å forholde seg til. All lisensproduksjon av konsernets drikkevarer skulle opphøre innen utgangen av 1998, og selv om ca. halvparten av de som da ble overtallige fikk jobb hos Coca-Cola, ble det etter hvert åpenbart at bryggeriet på Lademoen på ingen måte var den sikre arbeidsplassen den tidligere var antatt å være. Helt på slutten av årtusenet ble det også klart at Orkla slet tungt med lønnsomheten i sin drikkevaredivisjon i Norge, og man begynte å innse at det kunne bli snakk om en nedleggelse av ett eller flere bryggerier i Ringnes-porteføljen.

Innledning på det nye millenniet startet med en gedigen trønderpatriotisk skuffelse, da Ringnes lanserte en helt ny design på kjempesuksessen Lysholmer Spesial og avleggerne Lettøl og Ice. Sukkerhuset prydet riktignok fortsatt etiketten på spesialølet, men bryggeriets navn var fjernet fra samtlige varianter, og man fikk nok en bekreftelse på at man nå var et lite bryggeri i den store verden. Selv om bryggerinavnet aldri skulle komme tilbake så lenge man produserte Lysholmer-variantene, ble skuffelsen i mars snudd til sterk optimisme og fremtidstro i begynnelsen av juni 2000. Da ble det kunngjort at Orkla og Carlsberg var blitt enige om å slå sammen selskapene til Carlsberg Breweries (hvor danskene ble hovedeiere med 60 % av aksjene). Selv om det gjensto noen formelle godkjennelser fra konkurransemyndighetene i EU, begynte man å se lysere på livet på Lademoen. Optimismen ble etter hvert større da man året etter startet lisensproduksjon av alt Carlsberg-øl som skulle selges i Norges fem nordligste fylker, samt deler av de tre grensefylkene sør for Trøndelag. Dette ville medføre at de ca. 300 arbeidsplassene syntes å være trygge, i hvert fall for en stund.

Stunden varte i knappe to år. Produksjonskostnadene i Ringnes hadde økt dramatisk, og styret besluttet derfor å nedlegge aktivitetene på minst ett av de fire bryggeriene de eide. Selv om anleggene i Trondheim og Arendal hadde betydelige lavere kostnader enn søsterbryggeriene i Stavanger og Oslo, var det på nytt klart for kamp mot nedleggelse. Tverrpolitisk trøndersk enighet og innsamling av vel 32 000 underskrifter om å stå sammen med bryggeriets ansatte i kampen om fortsatt drift i Trondheim bar frukter, og nedleggelse av Stavangers lokale stolthet Tou ble resultatet. Jan Lillebo, bryggeriarbeiderforeningens leder ved E. C. Dahls, takket i Adresseavisen for engasjementet som utallige trøndere hadde vist, men var samtidig nedtrykt på både sine kolleger i Stavangers vegne og med tanke på Ringnes´ rennommé. Nedleggelsen i Rogaland skulle da også vise seg å utløse en bortimot total lokal kjøpeboikott av Ringnes-produkter, og selv i Trøndelag gikk salget av Dahls-produktene drastisk ned. For noen kom den ultimate fallitt-erklæringen da Lerkendal-publikummet som hadde tilgang til bevertning i forbindelse med Rosenborgs hjemmekamper, oppdaget at ølet i kranene på VIP-seksjonene kom fra Hansa.

I februar 2004 solgte Orkla overraskende sine 40 % av aksjene i Carlsberg Breweries til Carlsberg, og på Lademoen hersket det en stund total forvirring som ble snudd til forsiktig optimisme blant de ansatte. Håpet om at man kunne bli et bryggeri for hele Midt-Norden levde en stund, men svant raskt etter hvert som man ble klar over at forvirringen rundt norsk avgiftspolitikk ville kunne bety nye utfordringer for næringen. Debatten om å fjerne grunnavgiften på engangsemballasje blusset nok en gang opp, og denne gangen var det bare med et nødskrik at avgiften som betød så mye for de mange årsverkene beskjeftiget med retur av tomgods på bryggeriet, overlevde. 

Våren året etter ble debatten bragt på banen igjen, og denne gangen ble det knapt flertall for fjerning av avgiften. Nå var 2005 et valgår, og med regjeringsskiftet etter høstens stortingsvalg ble det besluttet å endre avgjørelsen slik at avgiften ble gjeninnført. Denne politiske uforutsigbarheten bidro naturlig nok til at ledelsen i Ringnes fant det nødvendig å ta grep for å unngå å komme i en klemme alt etter hvem som hadde flertall i Stortinget. Det ble derfor bestemt å utrede nye mulige nedskjæringer i driften ved eventuelle nedleggelser i Trondheim og Arendal, og flytte brus- og ølproduksjonen til anlegget på Gjelleråsen utenfor Oslo, som hadde blitt ferdigstilt i 2000.

Nå var det ikke bare på Lademoen man i disse årene hadde stor interesse av beslutningene toppledelsen i konsernet gikk inn for. E. C. Dahls datterbryggeri i Bodø ble naturlig nok også dratt med i dragsuget av restruktureringer og omorganiseringer, spesielt etter at Ringnes hadde overtatt aksjene i Nordlandsbryggeriet ved årtusenskiftet. Samtidig med overtagelsen ble bryggingen av deres flaskeøl flyttet til Trondheim slik det også er i dag, men etter 109 års bryggerivirksomhet ved Bodø Aktiebryggeri / Nordlandsbryggeriet ble også tappekranene for tank- og fatøl stengt igjen for godt i juni 2006.

En etter hvert gryende misnøye med måten Ringnes utøvde sin markedsmakt på begynte å bre seg i stadig sterkere grad, både lokalt og nasjonalt. Sørfra ble det ramaskrik blant utflyttede trøndere og andre feinschmeckere da Ringnes bestemte at julebrusen i 2006 som skulle distribueres i Sør-Norge kun skulle komme fra Hamar, og fra E. C. Dahls nærmeste geografiske naboer i sør-sørvest ble det sendt et sterkt signal da Svartlamonittene truet med å boikotte Bylarm i februar året etter dersom det ikke kom Dahls-øl fra kranene under arrangementet. Ved begge anledninger snudde giganten, men i den store sammenhengen var det likevel ikke nok til å berolige fremtidspessimistene. Det hjalp heller ikke på humøret at bryggeriets tidligere stolthet Lysholmer Spesial forsvant fra Ringnes-porteføljen i 2007, selv om det var mange år siden den hadde hatt noen direkte lokal tilhørighet. 

Etter at ESA hadde krevd fjerning av grunnavgiften siden den var i uoverensstemmelse med EØS-avtalen, grep frykten på nytt om seg i Trondheim, og høsten 2008 ble en stor del av brusproduksjonen flyttet sørover. Så ble det relativt stabilt og rolig i en periode på drøye tre år før bomben smalt i mars 2012. Ringnes besluttet da å gå over til engangsemballasje og i tillegg flytte all gjenværende brusproduksjon i Trondheim til Gjelleråsen innen 2015. Til tross for iherdige forsøk fra fagforeninger og lokale politikere på å få både Ringnes og moderbedriften Carlsberg til å snu, blant annet ved å arrangere en stor demonstrasjon i København der den endelige beslutningen skulle tas på Carlsbergs generalforsamling i mars 2013, var ikke eierne til å rokke. Dette medførte at 120 årsverk forbundet med brusproduksjon, retur- og sorteringsmottak ville gå tapt, men en liten trøst i all elendigheten var tross alt at ølproduksjonen skulle fortsette.

Og i kulissene var det også andre ting i emning.

​

I månedsskiftet april/mai 2014 dukket en velkledd herre fra USA opp i Trondheim hvor han hadde flere ølsmakinger til stor glede for de som var heldige nok til å kunne være med på dem. Han ble også dratt med av bryggeriets ledelse på tur til Hitra, hvor han ble traktert med lokale matvarer som han etter beste evne prøvde å matche med sitt eget øl fra Brooklyn Brewery. Garrett Olivers bryggeri hadde i lang tid vært knyttet til Carlsberg som distribuerte Brooklyns produkter i Europa, og utover høsten ble det klart at det eksisterte konkrete planer om å skape et nytt E. C. Dahls. Carlsberg besluttet å stille 110 millioner kroner til disposisjon for at man i Trondheim skulle få et opplevelsessenter knyttet til produksjon av et mangfold av øl-varianter, og mange av Olivers tanker og ideer ble implementert i denne prosessen. En av hans kjepphester var at det skulle være mulig å kunne nyte både øl og mat i tilknytning til bryggeriet, og dermed ble Roar Hildonen og Alexander Skjefte fra To Rom og Kjøkken involvert i restaurantdelen av prosjektet. I januar 2016 ble den nye bryggmesteren Wolfgang Lindell presentert for offentligheten, og etter iherdig innsats av alle involverte var det klart for offisiell åpning av det nye E. C. Dahls bryggeri torsdag 4. august 2016.

Måneden etter dukket de første variantene av undergjæret øl på godt over 100 år opp fra bryggeriet, og – slik ønsket fra Garrett Oliver var – det kommer stadig ut nye brygg. Mange av disse finner man ikke andre steder enn hos velassorterte serveringssteder.

Ta gjerne turen innom for å smake på hva som er tilgjengelig av våre eksperiment- og andre øltyper, i tillegg til en god matbit og kanskje også en tur rundt i bryggeriets lokaler.